Nå når dagane har vore så tunge, så vonde med alle tankane om kor ufatteleg det er,
alt kva ein person kan vera i stand til.
Så er det så uendelg godt å ha ein 15 åring i hus,
(i lag med ei fantastisk Anna med sine 14 månadar som utforsker verda, fort fort)
ei som står ved sida mi når me tenner faklar ved vegen og ber høgare makter om kjærleik til dei som står at,
til dei som har mista,
det som er umisteleg.
Å ha ei som krøller seg på sofaen i huset og ønsker at noko
må
skje,
for så å jogga oppover og ned og inn i fjorden,
-å strekka kroppen ut i fjorden,
rusla heim i vått undertøy,
laga vegitarsushi
som min 15 åring ikkje tok inn på sin Topp ti av favoritt måltid.
Her dans blant epletre.
dette gjer det lettare å puste. |